Hvordan påvirker ortoser løpekontroll og energi?

Sammendrag

Formål: Formålet med studien var å finne ut hvilken effekt fotortoser har på nevromuskulær kontroll og de aerobe kostnadene ved løping.

Metoder: Tolv mosjonister løp i 1 time på tredemølle med konstant hastighet (dvs. 10 % høyere enn deres første ventilasjonsterskel) med og uten spesialstøpte fotortoser, i en balansert rekkefølge. Overflate-EMG-aktivitet i fem muskler i underekstremitetene, sammen med oksygenforbruk og puls, ble registrert med 8-minutters intervaller, med start etter 2 minutter, under løpeturen. En rekke nevromuskulære tester, inkludert viljestyrte og elektrisk fremkalte sammentrekninger av plantarfleksorene i ankelen, ble utført før og etter løping.

Resultater: Peroneus longus' rotgjennomsnittlige kvadratiske amplitude ble redusert med tiden, uavhengig av tilstanden (-18,9 %, P < 0,01). Lavere rotmiddelkvadrat signalamplitude for vastus medialis (-13,3 %, P < 0,02) og gastrocnemius medialis (-10,7 %, P < 0,05), kombinert med økt varighet av peroneus longus-utbrudd (+14,7 %, P < 0,05), forekom når man løp med ortoser. Det var ingen hovedeffekt av betingelsen for oksygenforbruk (P > 0,05), mens hjertefrekvensen ble signifikant redusert ved bruk av fotortoser (-3 %, P < 0,02). Maksimal styrkekapasitet (-9 %, P < 0,01), normalisert EMG-aktivitet (-17 %, P < 0,001) og maksimalt rykkmoment (-14 %, P < 0,01) gikk ned fra før til etter trening, uavhengig av tilstand. Mindre utmattelsesinduserte reduksjoner i hastigheten på utviklingen av dreiemomentet i løpet av de første 200 ms (-6 % vs. -33 %, P < 0,01) ble rapportert etter løping med fotortoser.

Konklusjoner: Bruk av fotortoser endrer den nevromuskulære kontrollen under submaksimalt 1 times løp på tredemølle, og beskytter delvis mot den resulterende tretthetsinduserte reduksjonen i den raske kraftutviklingen i plantarfleksorene. Disse endringene kan imidlertid være for små til å endre de aerobe kostnadene ved løping.

Last ned hele studien for å lære mer.